Mellom naboer, bønnerop og grillrøyk

Av "Ronja", utsending i Indonesia

De siste ukene har jeg gått litt mer rundt i gatene her jeg bor. Det er tørketid nå og litt mer vind, noe som gjør kveldene litt svalere her sør på «chiliøya».  

«Chiliøya»: small but spicy. Kallenavnet er representativt både for klimaet og folkene. Klimaet kan være utilgivelig: Høy luftfuktighet. Heftige tropiske stormer med flom i regntiden. Stekende sol og tørr sønnavind som svir landskapet gult og brunt i tørketiden. 

Folkene her sør har mange av de samme kvalitetene som været; varme og vennlige, men også lunefulle og stormfulle. Det er en del skjulte koder og grenser man må lære seg, og kommer man på kant med noen kan man få oppleve det intense i humør og stolthet. 

Møter langs veien 

«Mau ke mana jalan kaki?» »Hvor skal du, gående på føttene?» Den litt for nysgjerrige nabogubben sitter i bambushytta si med sneipen hengende skeivt fra munnviken og roper etter meg. «Ke sana» «Jeg skal dit» svarer jeg, brydd og litt lei av å forsvare at vi utlendinger faktisk liker å gå på beina selv om vi har moped vi kan bruke. Samtidig er jeg takknemlig for å ha en vennlig nabo, som kjenner på ansvaret og passer på at andre behandler meg fint. Så er det ikke så ille at han alltid vil vite hvor jeg skal og hvor jeg har vært.  

Rundt svingen nede i veien hilser ei dame i hijab: «Lenge siden du har vært her nå! Er du så travel?». Det er sjefen på den nærmeste spasalongen. Hun og mannen hilser alltid på meg. De snakker begeistret om at jeg er «hvitingen som snakker indonesisk». Jeg går bort, håndhilser for å vise respekt, og spør hvordan det går med businessen. «Bra? Godt å høre. Pris Herren!». Ja, for vi priser Herren for stort og smått, selv om jeg priser Gud og hun priser Allah.  

Flerkulturell gryte

Jeg skal ikke så langt i kveld, jeg skal bare rett ned til hovedmoskéen i byen. Nå hører jeg at jeg nærmer meg. Bønneropene for kvelden ljomer fra dårlige høyttalere, utover lettkledde turister på vei til middag og sømmelig kledde indonesere på vei til sin vante kveldsbønn.  

Jeg kjenner at jeg er hjemme her - i denne flerkulturelle gryta blant lite kulturbevisste turister, et knippe fromme muslimer og et flertall av kulturelle muslimer som av og til prioriterer å gå til bønn.

En annen åndelig virkelighet 

Det er en annen åndelig virkelighet enn det jeg er vant til fra Norge. Her lever mange mennesker i usynlige lenker, bundet til muslimske og animistiske tradisjoner og trospraksiser blandet sammen. Jeg oppdager til stadighet at det er fasaden som er muslimsk, men under overflaten er det mer som rører seg. Grisekjøtt er ulovlig, men innvidde lykkeamuletter og heksedoktor er innafor. Det brukes som en forsikring, det har jo vist seg å fungere tidligere.  

Folkegruppen jeg bor blant søker gud, men de kjenner ikke Gud. De vet heller ikke hvor Han er å finne og de vet ikke at Jesu nåde er til å stole på herifra og helt til evigheten. Så, med amuletten skjult på innsiden av skjorta og blikket ned i gata (slik at de ikke fester blikket på lettkledde turister) går de til kveldsbønn.   

Kveldsmat ved veikanten 

Her, på andre siden av moskeen, er målet mitt. En mann og en grillvogn med hjul, helt vanlig. «God kveld, Mister! Jeg vil ha 8 spyd med spicy saus og ris, takk!» Jeg ser på han og ser at han kjenner meg igjen når ansiktet vennlig lyser opp. «God kveld, frue! Jeg har ikke sett deg på lenge! Hva er nytt?». Jeg ler litt lett og fortsetter praten mens han flittig jobber med grillspydene jeg skal ha til middag.    

På vei hjemover ber jeg om at Guds vilje må skje og at jeg må få være et godt smurt verktøy i Guds hender blant mine naboer i gatene her jeg bor.